Den synger jeg nå.
I går var det kaffe, snakk og strikk på biblioteket. Jeg kledde på meg overleverens ansikt, grep biblioteksekken og dro. For dagene er tunge. Jeg trenger avledning og en vag følelse av å høre til.
Et par timer fikk jeg fred for den gnagende tomheten. Tiden hadde mening og jeg var litt til nytte. Så kom jeg tilbake hit, hjem? Kattene er jo her. Men ingen andre mennesker.
Jeg trenger andre mennesker, de som er fysisk tilstede. Det eller de menneskene som ser meg, er nødvendige. Jeg føler det samme nå som jeg følte da mor hadde dødd. Unyttig, i veien og livende redd for å å dele sorgen, for å belaste andre med min egen unyttighet og smerte. For det må jeg ikke.
Ett drøyt år er over, det første. I morgen skulle vi ha feiret. Han skulle fått pakkesang, maten han hadde hadde ønsket seg og ordene han trengte. Vi skulle ha snakket, lyttet til musikk og han skulle ha sagt: «Er blomstene til meg eller kjøper du dem til oss?» Jeg skulle ha kastet en pute i hodet på ham og sagt: «Til deg, naturligvis!» Med latter og en liten snert i stemmen. Og lagt til: «Ikke til oss, men for oss.»
Se fremover, er rådet jeg får. Engasjer deg. Finn noe meningsfylt å fylle dagene med. Og jeg prøver. Prøver jeg for hardt? Eller leter jeg på gale steder?
Den glitrende gleden over å være i live er falmet. I stedet har det sneket seg dumme tanker inn og jeg vet at jeg bør finne hjelp, om jeg skal fungere, godt.
MEN jeg har ikke lyst. Jeg sitter og tenker; hm… kanskje det ikke var så lurt å komme tilbake til livet. Og skammer meg. For jeg fikk en sjanse til. Jeg bør ikke søle den bort. Men egentlig betyr det så lite, for øyeblikket.
Veien fremover er så tom. Fotoapparatet er ikke i bruk. Jeg har ingen drømmer for fremtiden, for tiden.
Når telefonen ringer tar jeg frem min lyseste og lette stemme. Svarer muntert og presiserer at det går bra. Jo da, alt ok. Jo da, jeg er glad for å være i live. Jo da, jeg får gjort det jeg må. Og legger på, fornøyd med mitt lille bedrag. Jeg sier til meg selv at jeg lyver for å skåne, for ikke gjøre noen urolig og det er da ikke så farlig.
Hvorfor skal det være så vanskelig å si at jeg trenger mennesker, jeg trenger noen å pusle for, jeg trenger noen som trenger meg?
«Du skal ikke klage», lærte jeg fort. «Tenk så heldig du er, du er frisk.» «Du må passe på bror og mor, de er hverken sterke eller friske, det er du.»
Da verden raknet første gangen var det ingen der. Da verden ble grå etter at mor var død, var det ingen der. Da jeg flyktet fra meg selv og sorgen var det ingen som kom etter for å hente meg tilbake.
Nå er jeg der igjen, det er ingen der.
Barna har sine liv, slektningene er borte, bortsett fra brormin og kona og jeg synes ikke jeg har rett til å legge mine sorger, tilkortkomminger og tap på noen av dem. Så jeg synger egoismens sang.
